Egentlig skulle stykket hete The Town Was Mad. Den walisiske poeten Dylan Thomas elsket sitt hjemlands værbitte kystbyer, men var ikke blind for disse småsamfunnenes mange eksentrisiteter. Det skulle ta ti år å skrive det som til slutt ble radiostykket Under Milk Wood: A Play for Voices. Når skuespillet endelig kom på luften i 1954 med Richard Burton i hovedrollen, var ikke innbyggerne i den oppdiktede småbyen Llaregubb lenger gale, men hadde beholdt det Thomas i teksten kaller deres «salte individualitet». Nå spilles en ny versjon av stykket på National Theatre i London, som en av de første forestillingene etter den langvarige koronanedstengningen.

Karikert tidsbilde
Llaregubb (som baklengs blir «bugger all») er et karikert tidsbilde av et samfunn man nesten ikke finner lenger – de var utdøende allerede på dikterens egen tid. Stykket er et lappeteppe av stemmer og historier; alle kjenner alle og snakker om alle. På det britiske nasjonalteateret har den walisiske dramatikeren Siân Owen laget et nytt rammeverk rundt Thomas’ tekst, som åpner med at den middelaldrende forfatteren Owen Jenkins, spilt av en rufsete Michael Sheen, besøker faren Richard Jenkins (Karl Johnson) på gamlehjemmet. 

Jenkins den eldre er dement – når vi møter ham for første gang stabber han forskremt rundt i pyjamasen – mens Jenkins den yngre fremstår aggressiv og ikke så rent lite desperat, og krever å få treffe faren utenfor besøkstiden. Når han innser at faren hverken husker ham eller vet hvor han befinner seg, forsøker han å gjenopplive minnene ved hjelp av et gammelt fotoalbum. Der finner de et bilde av en liten by, tatt om natten. Fotografiet ser ut til å røre ved noe i gamle Jenkins; sønnen griper fatt i minnet og begynner å deklamere. 

Slik kastes vi hodestups inn i Thomas’ tekst, inn i den tidlige vårmorgenen i Llaregubb. I Siân Owens omskriving er oppdiktede Richard Jenkins sønnen til pastor Eli Jenkins, en av originalstykkets gjennomgangsfigurer, og dukker senere opp som Lille Dicky, gutten som hverken vil kysse Gwennie eller gi henne en penny. Stykkets to fortellerstemmer er her slått sammen til én, og i stedet for å henvende seg til publikum snakker Sheen direkte til den aldrende faren: «Only you can hear and see, behind the eyes of the sleepers, the movements and countries and mazes and colours and dismays and rainbows and tunes and wishes and flight and fall and despairs and big seas of their dreams».

Gamlehjemmets beboere gestalter etter hvert byens eksentriske innbyggere i et forsøk på å mane frem gamle Jenkins’ barndom. Lenge utspiller scenene seg på selve hjemmet blant strikketøy og pilleesker, før morgenen kommer og scenografien skifter, og publikum blir tatt med på en reise gjennom det lille lokalsamfunnet, fra duggfriske Llaregubb Hill via brosteinslagte Donkey Street og helt ut til det «melkemilde» havet. 

Språklig oppfinnsomhet
Under Milk Wood utspiller seg på en helt vanlig dag, fra grytidlig morgen til sent på kveld. Først er det så stille under den «bibel-svarte» nattehimmelen at man kan høre duggen dryppe. Så våkner byen, og det oppstår en symfoni av hverdagslyd; sauene hoster, bikkjene bjeffer seg blå i ansiktet, melkeflaskene klimprer, sagen synger. Byen «lukter av sjøgress og frokost». Vi får være med og smuglytte på innbyggernes innerste tanker, følelser, og i begynnelsen også drømmer («don’t spank me, please, teacher»). Når de så våkner og går ut i dagen, kjenner vi deres motivasjoner der de sladrer og sludrer, elsker og hater, savner og lengter. Vi hører dem irettesette sine døde ektemenn, synge i falsett på den lokale puben, sørge ned i sin lunkne pint med Guinness, og utveksle siste nytt om sine furunkler («det er godt å kunne sitte ned til en forandring»). Vi ser dem hamle opp med farskapstester og mordplott, jage corgihunder med kjøttøks og spå fremtiden i tåkete krystallkuler.

Her møter vi småbarnsmoren Polly Garton, som synger lengselsfullt om sin døde elsker lille Willy Wee; Dai Bread som har to koner; Mr Pugh som forgjeves forsøker å ta sin eneste kone av dage; Mrs Pugh som smiler så kaldt at det får istapper til å springe ut i løse luften; Mr Organ Morgan som bare spiller orgel; Miss Myfanwy Price som undertegner sine brev til  skredderen Mr Mog Edwards med enogtyve kyss; og pastor Eli Jenkins, som mellom morgenvers og solnedgangshymne haster rundt for å holde byens syke med dikt og gelé. 

Tekstens språklige oppfinnsomhet og mange detaljer – så mange at det noen ganger føles som om de er stablet lagvis – er med på å gi kystbyen sitt særpreg; havet ligger og «luller i blått», brosteinen er «sol-sødmet», mens vinduene er så møkkete at de har nyanser av «røkt sildebrunt». Melkespannene står oppstilt på Coronation Corner som «korte politimenn i sølv». Stykket blir særegent deskriptivt når Thomas verber substantiver i ekte P. G. Wodehouse-stil: I drømme blir unge jenter «brudepiket» nedover kirkegulvet av glødeormer. Miss Myfanwy Price lengter etter Mr Mog Edwards med hele sin «ensomme elskende varmeflaskede kropp». Mrs Organ Morgan, som bare vil sladre over middagsbordet når ektemannen snakker om Bach, «pelikanerer ned» en hel fisk i ett «storfugl-gulp». Det er forøvrig tett mellom fiskemetaforene i Llareggub; blinde gamle Captain Cat tenker tilbake på tiden som sjømann, da livet var «sardinert» med kvinner. 

For mye for raskt
Dette er det første stykket som settes opp på National Theatres Olivier-scene i år. Selve scenen er fremdeles konfigurert til å være et «theatre-in-the-round», slik den også var under fjorårets avkortede Death of England: Delroy og julepantomimen Dick Whittington. Regissør Lindsey Turner gjør maksimalt ut av en begrenset scenografi; kjøkkenøyer og butikkasser rulles inn og ut på den røde scenen i effektive sceneskift. Hurtig utskiftede duker gjør at ett enkelt frokostbord kan tilhøre seks husstander. Det hele akkompagneres av et lett undrende symfonisk lydspor, ispedd kirkeklokker, måkeskrik og barnesang. 

Hele tiden fungerer Sheen som en blanding av lokalguide og konferansier, der han annonserer hvem som kommer inn og ut på scenen, og hva deres lodd i livet er. Han er allvitende, men også høyst tilstede, og lar oss se hele den søvnige byen kruse seg som en innsjø i morgentimene, før vi går så nærme at vi kan se støvpartikler lande på Mrs Pughs middagstallerken. Thomas’ tekst er så detaljmettet at man trenger tid til å fordøye alt sammen, men etter hvert går den hverdagslige odysséen gjennom gamle Jenkins’ glemte minner altfor fort. Det har etter hvert blitt et vanlig koronatiltak å fjerne intervallen mellom aktene, men her hadde det nok vært bedre med en pause i midten, sånn at hver og en historie fikk litt mer plass. 

Små og store øyeblikk
Michael Sheen fremstår noe karikert som alkoholisert og muligens suicidal forfatter i stykkets innledende minutter, men når han begynner å resitere er det ingen tvil om at han er blant Storbritannias fremste sceneskuespillere; han rommer alle stykkets nyanser, og klarer å balansere rollen som allvitende guide med sin tilstedeværelse i den lille byen. Det walisiske ensemblet gjør flotte fysiske rolleprestasjoner som er med på å differensiere de ulike karakterene. Det at Llareggubs mange innbyggere nesten utelukkende spilles av aldrende mennesker gir stykket et kledelig anstrøk av melankolsk nostalgi – det er virkelig en svunnen tid som skildres.  

Da det ble annonsert at Under Milk Wood skulle være en del av det britiske nasjonalteaterets gjenåpning, var det de som mente at Thomas’ småbyklassiker var et i overkant trygt valg. Men tre bølger med koronavirus har på mange måter gitt stykket fornyet relevans, fullt som det er av hverdagsrelasjoner og monotone gjøremål. Stykket viser med all tydelighet at livet er fylt av små øyeblikk som føles store; det er viktig og uviktig på samme tid, altoppslukende og meningsløst, eller som Polly Garton sier mens hun bysser sin nyfødte: «Å, er ikke livet forferdelig, takk gud».

Anmeldelsen ble først publisert i Norsk Shakespearetidsskrift

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s