Nazistenes tilintetgjørelse av Europas jøder var ment å være total. Ikke bare skulle jødene drepes og kroppene deres brennes – de skulle også utslettes kulturelt og materielt. Den 26. oktober 1942, samme dag som det ble utstedt arrestordre på alle jødiske menn i Norge, trådte en ny lov om «inndragning av formue som tilhører jøder» i kraft. Loven gjorde det mulig for okkupantene og deres sympatisører å «konfiskere» jødiske eiendeler på stedet, og var signert Vidkun Quisling personlig.

I år er det 25 år siden den norske regjering nedsatte Skarpnes-utvalget, som fikk i oppgave å kartlegge hvor mye som ble stjålet fra norske jøder under annen verdenskrig. Utvalget endte opp splittet, der flertallet mente jødene muligens var berettiget en erstatning på 110 millioner kroner, mens mindretallet mente beslagleggelsen av jødiske midler hadde vært langt mer omfattende og at 450 millioner burde utbetales i kompensasjon. I boken «Hvor ble det av alt sammen?» Plyndringen av jødene i Norge kommer utvalgsmedlem Berit Reisel med sin versjon av det turbulente utredningsarbeidet som kulminerte i at hun sammen med historiker Bjarte Bruland valgte å ta dissens på prinsipielt grunnlag og levere en separat mindretallsrapport. Denne fikk til slutt støtte fra regjeringen og ble lagt til grunn for den påfølgende stortingsproposisjonen.

Reisel mistet selv nær familie i Auschwitz, og ønsket i utgangspunktet ikke å involvere seg i den økonomiske restitusjonsprosessen da denne ble et tema høsten 1995. Karikaturbildet av den krumnesede, pengegriske jøden kastet nemlig lange skygger også i fredstid, og «alt som kunne koble jøder til penger, måtte omgås», skriver Reisel. Flere i det jødiske miljøet var livredde for at «det brune grumset» nok en gang skulle komme til overflaten, og fryktet jødefiendtlige reaksjoner på et eventuelt erstatningskrav. Reisel, som på den tiden var styremedlem i Det mosaiske trossamfunn, endte likevel opp med å representere trossamfunnet i Skarpnes-utvalget sammen med Bjarte Bruland. Avgjørelsen ble tatt under et besøk i Jerusalem i november 1995, der generalsekretær i World Jewish Congress Israel Singer spurte henne: «Vil du virkelig nekte dine barn det som rettmessig tilkommer dem?»

Reisel satte seg som mål å «avdekke alle sider ved destruksjonssystemet slik at det ble mulig å nedtegne dette kapitlet i historien en gang for alle». Det skal noe til å gjøre fortellingen om offentlige NOUer, hyppige departementsmøter og omfattende kildegransking til medrivende lesning, men Reisel greier nettopp dette. Hvor ble det av alt sammen? er blitt en byråkratisk thriller. I en detaljmettet og usentimental prosa flettes historien om de norske jødenes skjebne sammen med talende episoder fra utvalgsarbeidet. Her og der får vi også høre detaljer om forfatterens egen familie; Reisel skildrer foreldrenes halsbrekkende flukt over svenskegrensen, der en mann til slutt peker ut retningen i bytte mot syklene deres. Leseren er med andre ord aldri i tvil om hva som står på spill.

Midtveis i boken blir riktignok teksten så tung at man kan lure på om den er ment å speile det innfløkte systemet som møtte erstatningssøkende jøder i etterkrigstiden. Men som Reisel understreker mot slutten av boken: «djevelen sitter i detaljene.» De mer tungleste kapitlene gir nemlig et unikt innblikk i hvordan jødiske bo ble systematisk tappet for verdier. Mange eiendeler ble stjålet før de i det hele tatt var blitt beslaglagt og registrert, gjerne i forbindelse med arrestasjoner. Mindre bedrifter ble slått sammen og likvidert, jødiske varer ble underpriset, og det forsvant store summer i såkalte administrasjonskostnader innad i det nazistiske Likvidasjonsstyret. I noen tilfeller fortsatte også utgiftene å løpe på jødiske bo i årevis etter at eierne var blitt drept.

Det norske byråkratiet var heller ikke i stand til å ta inn over seg den «kvestede minoritetens» unike situasjon etter krigen. Det fantes ingen kontorer der hjemvendte norske jøder kunne henvende seg, og datidens arvelover var ikke anvendelige i tilfeller der hele familier var blitt utslettet. Det hjalp heller ikke at Tilbakeføringskontoret, opprettet i 1945 for å tilbakeføre midler beslaglagt av NS-myndighetene, tok utgangspunkt i Likvidasjonsstyrets sviktende tallgrunnlag for å utmåle erstatning. «Destruksjonsprosessen forplantet seg dermed inn i oppgjørsprosessen både på det faktiske og det administrative plan,» forteller Reisel.

Det var dette kampene sto om innad i Skarpnes-utvalget, skal vi tro Reisel. Mindretallet argumenterte hardnakket for at den fysiske og den økonomiske likvidasjonen måtte sees i sammenheng, og at måten de plyndrede jødiske midlene ble forvaltet på var et eget ledd i destruksjonsprosessen. Lenge kjempet de for hvilke premisser som skulle legges til grunn for utvalgsarbeidet; var deres oppgave simpelthen å komme frem til summen av hva jødene ikke hadde fått utbetalt under etterkrigsoppgjøret, slik utvalgsleder Oluf Skarpnes tok til orde for i sin tolkning av mandatet, eller ga mandatet dem en unik mulighet til å sette seg inn i de mekanismene som gjorde at de gjenlevende jødene satt igjen med så lite?

Reisel retter krass kritikk mot flere av utvalgsmedlemmene, både direkte og indirekte. Skarpnes gikk bort i 2019, og kan derfor ikke imøtegå påstanden om at han truet Reisel med at «dersom du ikke undertegner på min rapport, skal det koste deg dyrt». En annen som får passet sitt påskrevet er Per-Arne Skogstad, daværende ekspedisjonssjef i Justis- og politidepartementet, som ifølge Reisel ikke ønsket at departementet skulle samarbeide med jødene i et eventuelt utvalgsarbeid, da disse bare ville «finne det dere er på jakt etter». I forbindelse med bokens lansering uttalte Skogstad til Morgenbladet at Reisel «hører det hun vil høre i kommunikasjon med andre». I et innlegg i Aftenposten kritiserer utvalgsmedlem Eli Fure avisens anmelder for å uten videre gå god for synspunktene i Reisel bok. Mottakelsen av Hvor ble det av alt sammen? har vist at den opprivende prosessen fremdeles vekker sterke følelser.

Det at frontene i utvalget forble steile også etter at de to rapportene var blitt overrakt justisministeren, og at tonen i mediene i etterkant speilet det konfliktnivået Reisel beskriver i boken, styrker forfatterens troverdighet når hun siterer direkte eller gir detaljerte møtereferater med egne håndskrevne notater som kilde (disse blir supplert med nærmere 400 noter, som refererer til alt fra publiserte tidsvitneskildringer til nazistiske privatarkiver.) Selv om man tar høyde for at dette først og fremst er Reisels versjon av hendelsene, er Hva skjedde med alt sammen? graverende lesning. Flertallsutvalgets nesten trassige motvilje mot en bredere tolkning av mandatet virker ofte uforståelig, særlig når Bruland legger frem kilde etter kilde som underbygger mindretallets syn.

Reisel og Bruland fryktet at man ved å ta utgangspunkt i Tilbakeføringskontorets feilaktige beregninger risikerte å videreføre de mange forbeholdene jødenes skjebne var blitt møtt med gjennom hele etterkrigsoppgjøret. De argumenterte for at «jøde-ranet» var både symptom på og et direkte resultat av den umenneskeliggjøringen som hadde foregått i Europa over flere tiår. Forutsetningen for at man kunne forsyne seg fritt av jødenes midler var vissheten om at de rettmessige eierne aldri igjen kom til å være i stand til å kreve dem tilbake. De som i Norge villig solgte unna jødiske livspoliser eller kranglet om prisen på stjålne flygler var dermed en del av det samme destruksjonssystemet som de som lempet jødene ut av drosjer på Amerikakaien og tvang dem ombord på DS Donau.

Denne totale utslettelsen hadde sin grimme parallell i konsentrasjonsleirene slik de beskrives av tidsvitnet Primo Levi i De druknede og de bergede fra 1986, nylig utgitt på Dreyers Forlag i Birgit Owe Svihus’ kyndige oversettelse. I boken retter Levi, som satt fanget i Auschwitz i 1944– 45, sitt analytiske blikk mot selve leirstrukturen, dens uhyggelige kompleksiteter og moralske gråsoner. Sett bort ifra den selvbiografiske debuten Hvis dette er et menneske fra 1947 er De druknede og de bergede den eneste av Levis bøker som utelukkende dreier seg om konsentrasjonsleirene. Det var også den siste boken den italienske kjemikeren skrev før han i 1987 avsluttet livet ved å kaste seg fra fjerde etasje ned i trapperommet utenfor familiens leilighet i Torino.

Det industrielle massedrapet på Europas jøder utgjør rammen for både Levi og Reisels bøker. Hvor ble det av alt sammen? og De druknede og de bergede skildrer begge et destruksjonssystem så komplekst og optimalisert at det hadde forgreininger langt utover den rent fysiske likvidasjonen. «[L]ikvidasjonen av jødisk eiendom var ledd i et folkemord hvor prosedyrene på alle områder var tilpasset formålet om å utslette alle spor av jødisk liv i Norge», skriver Reisel.  

Levi beskriver på sin side hvordan konsentrasjonsleiren var konstruert med det formålet å ødelegge den jødiske minoritet totalt, sjelelig så vel som kroppslig. Denne prosessen begynte allerede ved transporten til leirene, som nesten utelukkende foregikk i overfylte vogner som ellers ble brukt til kvegtransport. Da den 24 år gamle Levi ble deportert i februar 1944 var det sammen med samtlige beboere ved det jødiske gamlehjemmet i Venezia, i tillegg til flere barn og ammende kvinner. Alle ble tvunget til å gjøre fra seg der de sto og satt – vognene hadde ingen form for hygieniske fasiliteter, og fangene ble heller ikke sluppet ut regelmessig under den flere dager lange transporten.

Levi skildrer disse ydmykelsene med sin karakteristiske beherskede harme i kapittelet «Meningsløs vold», som beskriver en vold uten «produktiv nytteverdi». Volden eksisterte utelukkende for å ydmyke og fornedre, og det var det samme ønsket om fornedrelse som lå bak det at fangene ikke fikk utdelt noen skje ved ankomst i leiren, og dermed måtte spise som dyr, når lagrene i Auschwitz i virkeligheten bugnet over av plastskjeer (for ikke å snakke om konfiskerte aluminium- og sølvskjeer). På samme måte skulle de døde kroppene også fornedres. Likene, «som i enhver sivilisasjon, helt ifra de aller eldste tider, er blitt respektert, hedret og enkelte ganger fryktet», ble i Auschwitz useremonielt brent og brukt som gjødsel, fyllmasse og grus på SS-landsbyens gangstier – fordi det var «et passende materiale å trampe på».

Språket, menneskets kanskje mest sivilisasjonsfremmende egenskap, ble det også utøvet vold mot i leirene. Der Lagerjargon – en ubehøvlet avart av tysk iblandet øst-europeiske ukvemsord – var stygg og nedrig i både form og innhold. I kapittelet «Kommunikasjon» kan Levi fortelle at kraftuttrykk som «horesønn» og «forpult» var like hyppige i bruk som ordene for brød og arbeid, og når jødene spiste ble det beskrevet som fressen, et ord som stort sett brukes om dyrs næringsinntak. Når Levi senere i livet snakket tysk med forretningspartnere kunne de reagere på hans uformelle ordvalg og lite dannede uttale. Forfatteren nektet likevel å forandre på tysken sin, av samme grunn som han aldri fjernet tatoveringen av fangenummer 174517 på venstre underarm – begge deler bar bud om nazistenes forsøk på å utslette ham.         

Den fysiske, økonomiske og sjelelige likvidasjonen liknet hverandre også på den måten at jødene selv skulle tilsmusses i prosessen. Berit Reisel beskriver hvordan de likviderte midlene som «tilfalt» naziregimet ofte ble brukt på selve jødedeportasjonen, noe som i praksis betød at den jødiske befolkningen var med på å finansiere «den endelige løsningen». Lasteskip og kuvogner var ikke billige i drift, og det kostet penger å fø millioner av dødsdømte mennesker på deres reise inn til kontinentets nattsvarte endestasjon. I Tyskland ble deler av de stjålne midlene satt inn på Sonderkonto W, en egen deportasjonskonto, der innskuddene fra de plyndrede jødeboene ble merket som «frivillige bidrag» og «gaver».

På samme måte som Europas jøder finansierte sin egen likvidasjon, var det jødene i Auschwitz’ Sonderkommando, «krematoriets ravner», som var satt til å fylle og tømme gasskamrene. «Det skulle være jøder som lesset jødene inn i ovnene,» skriver Levi i «Gråsonen», bokens aller sterkeste kapittel. «[M]an skulle vise at jødene, den mindreverdige rasen, undermenneskene, finner seg i enhver form for ydmykelse, ja, de utrydder til og med hverandre.» Dette frarøvet de jødiske fangene deres eneste trøst, nemlig det faktum at de var uskyldige; i Sonderkommando ble offer og gjerningsmenn i stedet bundet til hverandre med «det samme skjendige båndet av påtvunget medskyldighet». Om jødene mot all formodning overlevde, skulle det være uten eiendeler, uten familie og uten sjelefred.

Et så omfattende destruksjonssystem må ha vært mannsterkt, og flere enn vi liker å tenke på må derfor ha visst om jødenes skjebne. Hvordan kunne de ellers ha solgt unna jødenes aksjer og obligasjoner, tatt over konkurrerende jødiske bedrifter, flyttet inn i jødiskeide boliger og stjålet fra sine jødiske naboer? Hvordan kunne sivilbefolkningen i Tyskland og Polen ellers ha kledd opp familiene sine i klær hentet fra konsentrasjonsleirene? Som Primo Levi senere skrev til en unnvikende tysk leser: «Var det ingen som lurte på hvor alle disse barneskoene kom fra?» Reisel og Brulands hardt tilkjempede mindretallsrapport handlet i bunn og grunn om å løfte frem en ukjent del av krigshistorien for majoritetssamfunnet. Dette innebar også at ideen om «gode nordmenn» måtte nyanseres, og man kan trygt si at denne nyanseringsprosessen fremdeles pågår den dag i dag.

Anmeldelsen ble først publisert i Vagant

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s