«Fortsatt kommer du inn døra når det er kveld. Ennå er du her, hos meg,» skriver Hanne Ørstavik i Ti amo. «Meg» er den navnløse norske fortelleren, «du» hennes italienske ektemann. Hun skriver «fortsatt» og «ennå» fordi mannen har fått kreft i bukspyttkjertelen. Boken blir skrevet i den liminale fasen mellom diagnostisering og dødsleie. Han vil ikke snakke om døden, mens hun «har en trang til sannhet som kjennes som selve livskraften». I stedet sier de at de elsker hverandre – «ti amo» – og skaper seg et liv i skyggen av kreftdiagnosen. Fortelleren er forfatter, men siden ektemannen ble syk har det ikke lenger vært plass til den selvransakelsen som må til for å skrive. Det er bare plass til sykdommen, og den døden de ikke snakker om.

I lanseringsintervjuer har Ørstavik beskrevet Ti amo som en roman, uten å legge skjul på at bokens forteller er så godt som identisk med henne selv; de er like gamle, har skrevet de samme bøkene og bodd i Italia med sine ektemenn. I de samme intervjuene har Ørstavik snakket åpent om mannen Luigi Spagnols død sommeren 2020. Den uttalt selvbiografiske formen gjør at Ti amo skiller seg fra de øvrige bøkene i Ørstaviks forfatterskap. Her er ingen oppdiktede navn, ingen mystiske tivoliarbeidere eller latinamerikanske healere, bare «du» og «jeg», og etter hvert også «A», en mann fortelleren blir betatt av på en reise i Mexico, mens ektemannen ligger syk hjemme, og som gjør det klart for henne at hun «hadde skrudd min egen livsbrann veldig ned» for å være nær den døende.

Sjangermessig slekter Ti amo på selvbiografiske romaner som Karl Ove Knausgårds Om våren (2016) og Peter Handkes Kravløs ulykke (1974, oversatt fra tysk av Unn Bendeke) – korte bøker som bakser for å komme nærest mulig innpå forfatternes egne kriser. Særlig Handke spøker mellom boksidene når Ørstavik siterer den svenske forfatteren Birgitta Trotzig: «Inför vad som verkligen, i livet, händer mig drabbas jag av tystnad. Tystnad! Stoppskylt – zongräns!» Trotzigs «språksvårligheter» minner om Handkes øyeblikk av «språkbruk-tap» når han får nyheten om morens selvmord, og hans påfølgende forsøk på å skrive så sannferdig som mulig om disse «umælende skrekk-sekunder». Den resulterende teksten må, ifølge Handke, «berette», ikke bare «formulere», for å formulere er samtidig å fjerne seg fra kjensgjerningene.

På lignende vis er Ørstavik ute av stand til å tilnærme seg ektemannens sykdom litterært. For henne er romanskrivingen en erkjennelsesprosess, men når hun nå ser inn i teksten, føler hun ingenting: «Jeg vet ikke hva jeg kommer til å føle. Hvilke vil spørsmålene mine være? Jeg vet ikke.» For å skrive må hun kunne distansere seg fra begivenhetene, men det er umulig, så lenge hun fortsatt kan høre ektemannens pust inne fra soverommet og samtidig vet at han snart skal forsvinne.

Resultatet er en bok der avstanden mellom den skrivende og den døende er minimal. Ørstaviks prosa er fremdeles uredd i møtet med livets smertepunkter, men det altoppslukende ved sykdommen gjør at det selvransakende jeget får mindre plass enn tidligere – lenge er det bare rom for ektemannens syke kropp. På de innledende sidene legger hun hånden mot mannens hud om natten, «og det var å opprette en forbindelse, få kontakt, at noe lite og språkløst og kanskje veldig tidlig i meg selv, en nyfødt del, kunne kjenne hud og varme og synke ned, kjenne bunn i natten». Den fysiske berøringen fortrenger det språkløse vakuumet som har oppstått mellom dem. Ørstavik finner her nye måter å beskrive kroppslig skjørhet på, som når hun ser ektemannen ligge på sofaen, og «så er det som om søvnen bare stryker deg ut, den kommer så lett (…) og det ser så tynt ut i deg da, livet».

Ørstavik skriver med en lignende ømhet for den syke «skranglekroppen», «den bløte rumpa», for «snorkedragene» inne fra soverommet. En av bokens mest rørende passasjer er når hun hjelper sin forstoppede ektemann med et klyster, og etterpå står utenfor baderomsdøren og venter, lytter, håper, «og blir like glad som deg når vi får det til, når noe løsner, når noe av det harde som plager deg så veldig, slipper der inne». De lever så nært på hverandre og på sykdommen at det er som om kroppene begynner å bli ett. Hun føler selv fysisk lindring når mannen endelig får tak i en pakke morfintabletter etter at det i lengre tid har vært tomt på apoteket. Etterpå lytter hun til den jevne pusten hans og synes søvnen høres så god ut, «tung og full av hvile».

Ti amo samler mange av trådene fra Ørstaviks øvrige forfatterskap: det forlatte barnet, hovedpersonens forakt for sitt eget indre forlatte barn, lengselen etter, og samtidig frykten for intimitet, det å gi seg hen. Forfatterens romanpersoner, som gjennom fjorten utgivelser har strevd med å være nær, med å «være glad i», med å føle noe sterkt og inderlig, kulminerer her i en kvinne – påtrengende nær forfatteren selv – som er i ferd med å miste det mennesket som forløste henne fra alt dette strevet. Hun har aldri tidligere forstått seg på andres dødsangst, men heller misunt dem som i det hele tatt har greid å føle: «Jeg har kjempet sånn for å kunne kjenne hjertet i brystet mitt, kjenne at det er noe som rører seg der inne, ikke bare stål og stein. Døden fikk komme tidsnok. Og så kom du.»

Som Astrid Lindgrens Herr Liljenkvast som kommer for å lære lille Gøran om døden, skriver Ørstavik, kommer ektemannen inn i livet hennes, bare for å forsvinne igjen noen år senere. Hele teksten sirkler rundt dette forferdelige, og mens innsirklingene i de seneste romaner ofte har endt med en slags forløsning, slik at Siv i Hyenene (2012) etter hvert kan føle både sult og lyst, og Val i Roman.Milano (2019) tør å la seg elske av en snill mann, virker ingen slik forløsning mulig i Ti amo. I stedet stanger og grunnstøter teksten mot det uløselige, nemlig den elskedes død, og det faktum at de begge befinner seg innenfor sykdommens tause «zongräns». Boken fremstår derfor som en stadig bearbeidelse og samtidig som en slags uthaling av den tiden mannen fremdeles er i live, der øyeblikkene utspiller seg fra setning til setning:

Det er søndag 5. januar 2020, kl. 15.17 er det blitt, og jeg skriver dette og ennå er du her, du lever, du ligger der inne i senga og trolig sover du nå, jeg går og ser… ja, du sover, du har lagt deg over på siden og sover og sover.

Ti amo kommer nærest innpå det skjøre livet når Ørstavik lar nærværet fylle teksten, samtidig som den umiddelbare formen understreker følelsen av tidsnød. Ektemannen lover at hun aldri skal miste ham, «[a]ldri, aldri, aldri skal du miste meg». Og så, et dobbelt linjeskift senere: «Men jeg skal jo miste deg. Det er ikke lenge igjen.» Teksten står hele tiden og dirrer i spennet mellom det som skjer og det som kommer til å skje; ennå har han gode dager der han går på kontoret eller tar henne med på konditori, han er «mager og glad» når morfinen virker. Han skal bli borte, hun skal bli igjen, men akkurat nå er de der begge to.

Språkløsheten som eksisterer mellom forfatteren og hennes døende ektemann gjør det umulig for henne å skrive slik hun ønsker. Romanen – eller hva man skal kalle den – later heller å kjempe seg frem i henne etter hvert som mannens tilstand forverres. Ti amo er en inneklemt bok i Ørstaviks forfatterskap, der romankonstruksjonen erstattes med en slags feltrapport fra sykdommens ingenmannsland. I likhet med Kravløs ulykke kan ikke Ti amo bli en «avrundet fortelling med den forventede så og så trøstefulle slutt», som Handke skriver. Til det ligger teksten for nært innpå livet. Ørstaviks vilje til stadig å finne ord for det usigelige, samtidig som hun aldri mister kjensgjerningene av syne, gjør Ti amo til en av hennes aller sterkeste romaner. Den strippede, selvbiografiske formen er med på å understreke det nådeløse i ektemannens sykdom, samtidig som den tydeliggjør forfatterens hardnakkede forsøk på, som Handke skriver, å «skape denne FRIDØD om til et kasus».

Anmeldelsen ble først publisert i Vagant

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s