Årets Fringe ble kastet sammen på rekordtid – lenge var det usikkert hvorvidt Skottland i det hele tatt ville lette på koronarestriksjonene i tide, og det ferdige programmet ble sluppet bare fire uker før festivalen åpnet. Arrangørene har i tillegg gjort det klart at Fringe 2021 først og fremst handlet om å holde hjulene i gang; selve festivalen ble nedskalert til en femtedel av sin opprinnelige størrelse, med rundt 850 fysiske og digitale arrangementer, og var hele august igjennom bare en skygge av sitt gamle jeg. 

Den åpne kulturfestivalen utspiller seg i et slags trespann sammen med anerkjente Edinburgh Book Festival og Edinburgh International Festival (Fringe ble opprinnelig grunnlagt i 1947 som et litt løsere og ledigere alternativ til sistnevnte). I år leverte Edinburgh International Festival et nedskalert program der hovedfokuset var på musikk (med premieren på Enda Walsh’ nye stykke Medicine som et hederlig unntak), mens bokfestivalen byttet lokaler og valgte å strømme flere av sine arrangement. Mye har også foregått utendørs. 

Variert program
I år bestod Fringe sitt strippede festivalprogram av både digitale forestillinger og fysiske fremførelser. Det meste var – kan hende uunngåelig – midt på treet kvalitetsmessig. Tortive Theatres monologer basert på Shakespeares liv og verker var glimtvis oppfinnsomme, men altfor ofte dørgende kjedelig. York Dramaforening krysset sår LHBT-tematikk med okkulte ritualer i Intricate Rituals og endte opp med et interessant premiss, men en middels god forestilling. Det beste som kan sies om Lisa Nelsons selvbiografiske monolog Finding Lyda var at den fant sted i interessante omgivelser på St. Cuthberts kirkegård. Vi ble i det hele tatt introdusert for mange ulike teaterscener; det ble spilt og resitert i alt fra ærverdige steinkatedraler til førsteminister Nicola Sturgeons nabobolig.

Og så var det oppsetningene som kunne gått rett inn på Londons West End. Cameron Cooks eksplosive og absurd-eksistensielle enmannsforestilling It All blandet treffende observasjoner med innovativ bruk av stemme, kroppsspråk, lydeffekter og karakterarbeid. I år kunne man også oppleve et lite stykke Norge utenfor bykjernen, der Erlend Loes Doppler ble satt opp i Newhailesgodsets enorme og skogkledte bakhage. Stykket ble glitrende spilt inne i skogsglenna, selv om Loes bortkomne syklist nok ble mer skotsk enn norsk i denne oppsetningen. Myra’s Story, den irske dramatikeren Brian Fosters 90 minutter lange monolog om hjemløse Myra, viste seg å være en publikumsfavoritt; det mørkerøde «Spiegelteltet» var stappfullt da Foster og skuespiller Fíonna Hewitt-Twamley ble tildelt hver sin pris etter siste forestilling 29. august. 

Best var likevel Martha Watson Allpress’ Patricia Gets Ready (for a Date With the Man That Used to Hit Her), som handler om timene unge Patricia bruker på å forberede seg til en middag med sin voldelige ekskjæreste. Fra pikerommet forteller hun om hvordan de to møttes og hvordan det destruktive forholdet utviklet seg. På en knapp time får Allpress frem hvor kompleks relasjonen mellom voldsutøver og voldsoffer egentlig er – som Patricia sier: «Du forelsker deg ikke i en voldsmann. Du forelsker deg i et menneske». Men Patricia fremstår heller ikke som et stereotypisk «offer» – hun er hverken ettergivende eller forknytt, men morsom, selvstendig og med høy selvtillit. Gjennom Angelina Chudis uredde, finstemte spill blir det klart at publikumsforutinntatte oppfatning av hva et offer skal være er riv ruskende gal – Patricia kunne vært hvem som helst. Allpress’ stykke ble belønnet med fem stjerner og rosende anmeldelser i både The Guardian og The Stage, og må sies å ha vært festivalens ubestridte høydepunkt. 

Mindre kunst, mer turisme
Edinburgh Festival Fringe er verdens største i sitt slag, og er kjent som et arnested for talentfulle skuespillere, dramatikere og humorister; det var i Edinburgh at kjente navn som Olivia Coleman, Hugh Laurie og Rowan Atkinson fikk sin spede start. Gjennom hele august settes nyskrevne skuespill og outrerte enmannsshow opp rundt omkring i byen. Her kan ambisiøse studenter og glade amatører melde seg opp og vise hva de er gode for innen alt fra drama og stand-up-komedie til kabaret og sirkuskunster. 

Da undertegnede tok turen til Skottland kunne lokale edinburghere fortelle at byen vanligvis vrimler av folk til langt utpå kvelden. I år var den brede hovedgaten Nicolson Street derimot så godt som folketom ved midnatt. Om ikke Fringe var tilbake til normalen har turismen i alle fall tatt seg opp etter tredje koronabølge. Royal Mile, hovedstadens berømte turistgate som strekker seg gjennom Gamlebyen hele veien fra Edinburgh Castle til Holyroodhouse-palasset, er vanligvis smekkfull av håpefulle underholdere som konkurrerer om publikums oppmerksomhet hele festivalperioden igjennom. Nå krydde det i stedet av engelskmenn og amerikanere som drakk lokalt brygget ale og beundret butikkenes rikholdige utvalg av Loch Ness-nøkkelringer og skotsk kasjmir. Ulike «street arts» og sporadiske musikknumre var fremdeles å finne – i Prince’s Park ble det sunget vekselsvis punk og opera – men i år var det turistene og ikke gatekunstnerne som dominerte bybildet. 

For stort for sitt eget beste?
Årets dempede arrangement står i sterk kontrast til måten Edinburgh-festivalene har vokst seg rekordstore de siste årene; i 2019 solgte arrangørene over fire millioner billetter. Bare OL og VM i fotball kan konkurrere når det gjelder antall publikummere, og ifølge New York Times bidrar Edinburgh Fringe årlig med rundt 1,4 milliarder dollar til Skottlands økonomi. 

Flere beboere har likevel klaget over at byen blir ulevelig når festivalentusiastene inntar Edinburgh; hovedstaden får mangedoblet sitt ellers ganske beskjedne innbyggertall, prisene på korttidsutleie går i taket, og det er ikke lenger plass til å bevege seg rundt i de forsøplede gatene. De siste årene har festivalens «kunstnerisk arrangementer» også begynt å omfatte turistomvisninger og vinsmaking. Kritikere mener festivalen har sklidd ut, og at kvaliteten på arrangementene har gått ned i takt med at billettsalget har steget. Flere arrangører, blant dem administrerende direktør for Edinburgh Fringe, Shona McCarthy, har derfor et uttalt mål om at de rehabiliterte festivalene ikke skal vokse seg altfor store etter koronapandemien.  

I pengeknipe
Med sin desentraliserte styringsform og organiske tilnærming til programsammensetningen står Fringe i større fare for å gå i minus enn de to øvrige festivalene, og har det siste halvannet året tapt millioner av pund. Shona McCarthy uttalte til The Guardian at de siste 18 månedene hadde vært de mest utfordrende i festivalens historie, og at alle, «fra kunstnerne og spillestedene til Fringe Society [festivalens interesseorganisasjon], har opplevd store tap.» 

24. august lanserte derfor Fringe-festivalen en nød-appell, med håp om å få samlet inn til sammen 7.5 millioner pund for å dekke noe av tapet. Til tross for at de tre festivalene mottok flere krisepakker fra den skotske regjeringen står Fringe i gjeld etter årets tentative gjenåpning. I tillegg gikk det digitale billettsalget langt dårligere enn håpet; med i underkant av 13 000 solgte billetter har strømmesatsningen blitt en skuffende affære. McCarthy håper likevel at Edinburgh Fringe kan leve videre også digitalt: «Dette er en mulighet til å understreke festivalens grunnleggende prinsipp, som er å være åpne og tilgjengelige», uttalte hun til The Guardian i slutten av august. 

Tilbake til normalen
Målet er at de innsamlede midlene skal være med og finansiere en «renessanse» for Fringe-festivalen. Pengeinnsamlingen har allerede hatt flere kreative utslag; manusforfatter og skuespiller Phoebe Waller-Bridge, som gikk fra å være marginal Fringe-kjendis til å bli internasjonal superstjerne da hennes bejublede enmannsshow Fleabag ble tv-serie i 2016, har designet en egen flaske av merket Edinburgh Gin, hvis salgsinntekter skal gå uavkortet til å hjelpe Fringe-festivalen på beina igjen. I tillegg satser arrangørene på å samle inn store summer fra individuelle donorer.

Men selv om mange håper at 2022 vil bli et bedre år for verdens største kulturfestival, er det de som mener vi bør tenke mer langsiktig; i et intervju med The Guardian i slutten av august uttalte Nick Barley, sjef for Edinburgh Book Festival, at det kanskje ville ta så mye som ti år før Skottlands festivaler kom seg på beina igjen. Barley viste til hvordan det tok nærmere seks år før dagliglivet var tilbake til normalen i Hongkong etter sarsepidemien i 2003. «Denne typen pandemi setter dype spor», understreket han. «Vi som festivalstrateger må se forbi 2022.» 

Artikkelen ble først publisert i Norsk Shakespearetidsskrift

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s