Nord-Irlands historie er preget av harde konflikter, og når den irske provinsen i år feirer sitt hundreårsjubileum, har håndhevingen av koronarestriksjonene og usikkerheten rundt Brexit nok en gang ført til uro og sammenstøt. Den vedvarende spenningen mellom republikanere som ønsker et gjenforent Irland og unionister som vil forbli en del av Storbritannia, er av en slik karakter at man nesten ikke kan finne hode og hale på konflikten. Den katolsk-republikanske minoriteten i Nord-Irland er blitt systematisk diskriminert fra provinsens opprettelse i 1921, men den dype splittelsen kan spores tilbake til da normannerne krysset Irskesjøen for nesten 1000 år siden. Som Patrick Radden Keefe skriver i Si ingenting: En sann historie om mord og terror i Nord-Irland, spilte det «nesten ingen rolle hvor man begynte historien: Konflikten hadde alltid vært der.»

Volden i Nord-Irland nådde sitt høydepunkt under The Troubles, perioden med åpne kamphandlinger som strakk seg over tre tiår inntil undertegnelsen av Langfredagsavtalen i 1998. Prinsippavtalen sikret fred mellom katolske republikanere og protestantiske lojalister, og ga Nord-Irland en større grad av selvstyre innenfor unionen med Storbritannia. Før dette hadde provinsens to religiøse grupperinger levd i fiendtlige parallellsamfunn. Mot slutten av 1960-tallet startet en kampanje for å drive katolikkene ut av protestantiske nabolag i den nord-irske hovedstaden Belfast. Katolikkene endte etter hvert opp som flyktninger i egen by, forvist til enklaver og ghettoer. Mange tok til motmæle, noen til våpen.

Denne perioden har tidligere blitt skildret litterært i alt fra vitneskildringer til symboltunge (og, i Seamus Heaneys tilfelle, nobelprisvinnende) dikt. I 2018 ble nord-irske Anna Burns tildelt Bookerprisen for romanen Melkemannen (Oktober, 2020), som omhandler en ung jente fanget midt i den brennende konflikten. Keefe, som til daglig arbeider som journalist i The New Yorker, skrev første gang om The Troubles i artikkelen «Where the Bodies Are Buried» i 2015, hvor han tok utgangspunkt i bortføringen og drapet på den nord-irske tibarnsmoren Jean McConville i 1972. I boken Say nothing fra 2018 er artikkelmaterialet blitt utvidet til også å omfatte historien om den paramilitære organisasjonen Irish Republican Army (IRA), som på 1960- og 70-tallet bestod av katolske republikanere som kjempet med voldelige midler for et forent Irland løsrevet fra den britiske tronen.

Keefe beskriver hvordan IRA i utgangspunktet var en marginal organisasjon under opptakten til The Troubles. Gruppen ble etter hvert splittet i to fraksjoner: the Official IRA og the Provisional IRA, «stickies» og «provos». Det var sistnevnte som ble beryktet for sine attentater og bombeangrep etter hvert som konflikten mellom katolikkene og protestantene eskalerte. Ifølge forfatteren ble Belfasts befolkning til slutt så vant til nattlige brannbomber at de rutinemessig flyttet alle møblene inn mot midten av rommet, «som om det var en orkan på vei», slik at minst mulig skulle ta fyr ved et eventuelt attentat. Dette var en tid der middelaldrene kvinner smuglet skytevåpen i kåpeforet og IRA-medlemmer ranet banker utkledd som nonner. Knust glass og utsprengt bygningsmasse var et så vanlig syn i hovedstaden at det av dikteren Ciaran Carson ble omdøpt til «Belfast-konfetti».

Rundt 4000 mennesker mistet livet under The Troubles. Én av dem var Jean McConville, som i desember 1972 ble bortført fra sitt eget hjem av maskerte inntrengere fra IRA. Noen uker senere fikk McConville-barna overrakt morens veske og tre ringer som hun pleide å gå med. Det skulle ta over 30 år før levningene etter den påståtte informanten ble funnet nedgravd på en strand ved den irske grensen. I Si ingenting blir historien om McConville flettet sammen med historien om Dolours Price, et av IRAs mest profilerte medlemmer. I republikanske kretser var Price nærmest som kongelig å regne: Hele Price-slekten var politisk engasjerte og så på britene som en okkupasjonsmakt i Nord-Irland. Mange av dem hadde sittet i fengsel, og tanten Bridie Price hadde fått begge hendene sprengt av da hun i 1938 skulle flytte et parti sprengstoff for «saken».

Selv begynte Dolours Price sin politiske karriere som fredelig demonstrant, et pasifistisk utskudd i egen familie, men hun ble tidsnok radikalisert av volden den katolske minoriteten ble utsatt for, uhindret av lokalt politi og britisk militære. Price ble etter hvert en slags fanatismens femme fatale – «en bevæpnet utgave» av jomfru Maria. Hun var den første kvinnen som fikk innpass i IRA, og deltok i flere av gruppens mest profilerte angrep. Det var hennes oppgave å transportere tystere til deres henrettelse – blant dem Jean McConville

Keefe har valgt sitt persongalleri med omhu; spennet mellom disse to kvinnelige ytterpunktene rommer historiene til både uskyldige sivile og ideologisk overbeviste terrorister. Han legger aldri skjul på hvordan IRAs operasjoner kostet utallige liv og lemmer, men man sitter heller ikke igjen med noen sympati for de britiske styrkene som ble sendt inn for å roe gemyttene i Belfast; med sin koloniale rettferdighetssans, sivilkledde eksekusjonsskvadroner og subtile torturmetoder – som senere ble kopiert av amerikanerne under George W. Bush’ krig mot terror – bidro de heller til å eskalere konflikten. Margaret Thatcher uttalte på sin side at «forbrytelser er forbrytelser er forbrytelser» når hun ble spurt om IRAs mål og midler; ingen skulle komme de irske republikanerne i møte.

Keefe legger særlig vekt på de menneskelige kostnadene av den årelange konflikten, og skildrer sivile ofre på begge sider. Råskapen i den irske borgerkrigen trer frem for alvor når overlevende etter IRA-bombinger kjemper seg gjennom kruttrøyken og nærmest snubler over en avreven mennesketorso, «som noe som hadde ramlet av en slakterbil», eller når de ti foreldreløse McConville-barna blir splittet opp og sendt til ulike institusjoner, der flere blir offer for sadistiske nonner og rovlystne munkebrødre.

Si ingenting er en metodisk utført arkivstudie maskert som virkelighetskrim. Keefe har et godt øye for språklige bilder og detaljer; han lar bensinbombenes blå flammer flyte utover «som knuste egg», skildrer forskjellen på en karabiner og en maskinpistol onomatopoetisk, og når republikanske fanger opponerer ved å smøre sin egen avføring utover fengselscellene, gjøres det i «virvlende van Gogh-måner». I skildringene av lokalsamfunnet som krigssone finner forfatteren frem til det hverdagslige i det ekstreme, enten det gjelder barn som leker sorgløst i utbrente biler, eller eldre kvinner som knytter skautet om hodet og begir seg ut for å kjøpe melk mellom skuddsalver og bombedrønn.

Forfatteren turnerer enorme mengder informasjon på imponerende vis. Ifølge The New Yorkers feature-redaktør Daniel Zalewski er Keefe kjent i redaksjonen for å være en «raconteur» – en dyktig anekdoteforteller – og det er gjennom anekdoten at Si ingenting får sin form; heller enn å dvele ved årstall og historiske årsaker fra langt tilbake, finner han, takket være dybdeintervjuer og iherdig tråling av opptak og arkiver, frem til kuriøse episoder og detaljer fra perioden IRA herjet som verst.

En mer historiefaglig drevet fortelling ville kanskje dvelt lenger ved den irske hungersnøden eller uavhengighetskrigen. Keefe fokuserer heller på konkrete og megetsigende hendelser som utspilte seg i kampens hete. Hans anekdotiske innfallsvinkel egner seg svært godt til å fange opp dissonansen og absurditeten i den irregulære krigføringen, som når en liten gruppe anført av Dolours Price reiste sydover for å angripe London, og de unge terroristene endte opp med å besøke Buckingham Palace og gå i teater samme dag som de plantet bilbomber rundt om i hovedstaden, eller når Brandon Hughes, øverstkommanderende i IRA, gjorde det til en vane å bære en gammel invalid mann til og fra puben, slik at han skulle «få seg en pint» mellom «branner og politirazziaer».

Denne episodiske formen bringer leseren nært innpå det lokalsamfunnet som blir beskrevet, og gir oss derfor en unik inngang til å kunne forstå hvordan The Troubles radikaliserte et helt samfunn. De hverdagslige eksemplene på protestantenes vold og overgrep er med på å forklare hvorfor hele leilighetskomplekser samarbeidet om å få de paramilitæres våpen til å forsvinne rett under nesa på myndighetene. De mange punktnedslagene gir i tillegg et innblikk i IRA-terroristenes brede vifte av motiver. Mange meldte seg inn i organisasjonen av sosiale grunner, og hadde en følelsesmessig distanse til de voldelige aspektene ved oppdragene sine. Kampen mot storsamfunnet ga «en berusende følelse av kameratskap og kall» som må ha vært vel så radikaliserende som hatet mot britene og deres irske lojalister.

Flere begynte riktignok å slite med samvittigheten etter hvert som de ble eldre. Mens sivile innbyggere pådro seg «Belfast-syndromet» – det vi i dag ville kalt post-traumatisk stress – under de faktiske kamphandlingene, fikk de som utførte dem reaksjoner først mange år senere. Noen tydde til alkohol, andre til fornektelse. Tidligere IRA-general Gerry Adams var etter undertegnelsen av Langfredagsavtalen raskt ute med å relansere seg selv som en fredselskende politiker med en forkjærlighet for teddybjørner og trampolinehopping. 72-åringen benekter til dags dato å ha vært medlem av IRA, til tross for at flere tidligere medlemmer, inkludert Dolours Price, har navngitt ham som en av sine øverstkommanderende. Flere av Keefes kilder hevder at det var Adams som beordret drapet på Jean McConville.

Keefes flettverk kan ikke ha vært enkelt å oversette. John Grande har gjort en solid jobb, og den norske versjonen flyter godt. Ofte finner han velklingende alternativer til Keefes ordvalg – det tvetydige engelske ordet «ominous» blir her til «uhellsvanger», og en engelsk politimanns «plummy Eton accent» blir i oversettelsen omtalt som «tertefin». Belfast, med sin strengt katolske og skotsk-presbyterianske kultur, beskrives treffende som en «knugende snerpete by».

Det er likevel ikke til å unngå at Keefes rike vokabular ofte blir vannet ut i oversettelsen. Price-søstrene, som av Keefe eksempelvis blir beskrevet som «a pair of leggy, rifle-toting libertines», omtales her som «to bevæpnede og frisinnede jenter med lange, pene bein». Muntlige ord og vendinger som «cheeky», «youse» og «I done it» går også tapt. Oversettelse av dialekter og sosiolekter er et springende punkt da de ofte kan få språkpolitisk slagside, og det er vanskelig å se hva Grande kunne ha gjort annerledes her, da det ikke finnes noen passende norsk ekvivalent til de irske sosiolektene. Kanskje kunne et mindre avslepent bokmål tidvis vært brukt i de få tilfellene av direkte tale, for noe av spenningen mellom de ulike enklavene i Belfast går tapt når britiske kolonisoldater og nord-irske arbeiderklassebarn høres til forveksling like ut.

Dette er en vanskelig balansegang, for forsøkene på å bevare de engelskspråklige valørene fra originalen kan også virke forstyrrende i teksten, som når britiske «screws» her blir kalt «skruer» istedenfor «fengselsvakter». Keefe selv bruker ikke fotnoter, men kanskje hadde norske lesere tålt flere fremmedord i kursiv med et par forklarende «Overs.anm» hvis det satte dem i nærmere kontakt med den detaljmettede originalen.

Den mangeårige konflikten mellom republikanerne og unionistene merkes fortsatt i Nord-Irland: Barna går på segregerte skoler, voksne venter ved segregerte busstopp, og det marsjeres jevnlig gjennom segregerte nabolag, der noen veiver med Union Jack, andre med den irske trikoloren. I skrivende stund er konflikten i ferd med å blusse opp igjen – i norske medier snakkes det om en «voldsspiral» – og mange mener at Irland aldri har vært nærmere en gjenforening enn nå. Patrick Radden Keefes bok er dermed blitt enda mer betimelig enn han kunne ha drømt om da han i 2013 begynte å undersøke det førti år gamle mysteriet om en forsvunnet tibarnsmor fra Belfast.

Anmeldelsen ble først publisert i Vagant

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s