Min forestilling om mor var blant de første oppsetningene som ble spilt etter at den gamle metodistkirken i Grønlandsreiret ble omgjort til Cafeteatret på begynnelsen av 2000-tallet. Siden da har Bente Børsum spilt nærmere 250 forestillinger, i den samme grønne kjolen mot det blodrøde bakteppet. Hun har turnert Finland og USA, oppsetningen har vært en del av den kulturelle skolesekken og blitt gjort som radioteater. Nå er Børsum tilbake på det som nå heter Nordic Black Theatre, 15 år etter premieren i 2006. Gjensynsgleden synes å være stor; flere har tatt med blomster, og det mingles muntert over velkomstdrinkene. Publikum består av alt fra skoleelever til tidligere sjåfører for Hvite Busser, og vi sitter spredt rundt i det intime lokalet med tente stearinlys på bordene. På den lille forhøyningen innerst i salen står en enkel stol, og bakveggen er drapert i et flommende stykke rødt fløyel. 

«Fruen fra Frøen på farlig vift»
«Jeg heter Bente Børsum, jeg er skuespiller, og jeg har en historie å fortelle». Slik åpner Børsums monolog om moren, doktorfruen, motstandskvinnen og konsentrasjonsleirfangen Lise Børsum, som i 1944 havnet i kvinneleiren Ravensbrück i Tyskland. Etter krigen skrev moren om sine opplevelser i boken Fange i Ravensbrück, som i 2015 ble rangert blant de ti mest betydningsfulle norske bøkene om annen verdenskrig. «Mor skrev ikke så mye om hva hun egentlig følte og tenkte», forklarer Bente fra scenen, «så jeg har måttet gjette meg til hvordan det var». Min forestilling om mor er derfor en forestilling i ordets rette forstand.

Da moren ble hentet av «lærfrakkene» en aprilmorgen i 1943 var åtte år gamle Bente sendt bort på landet. Lise Børsum hadde nærmest ramlet inn i motstandsbevegelsen. Hun giftet seg svært ung med den tretten år eldre legen Ragnar Børsum, men livet som velstående doktorfrue begynte etter hvert å kjede henne. Familiens romslige villa egnet seg godt som møtested for antinazistiske venner og bekjente, og etter hvert ble Børsum del av et nettverk som loset folk over grensen til Sverige. Hun syntes kurerarbeidet var spennende, og i begynnelsen forsto ikke «fruen fra Frøen på farlig vift» omfanget av det hun drev med. Når det så ble alvor, var det for sent å trekke seg ut – alt for mange mennesker var avhengig av henne. 

Hun ble arrestert og torturert på beryktede Victoria Terrasse. Så gikk veien til Grini, og deretter Ravensbrück som politisk fange. Kvinneleiren ble bygget et knapt år før krigsutbruddet i 1939, og av de drøyt 130 000 fangene som passerte gjennom leiren døde rundt 50 000. Børsum ble fange nummer 20807, og vente seg etter hvert til «leirens puls». Hun spiste grådig mens utsultede medfanger så på. På vei til toalettet skrittet hun over Schmuckstückene – kvinnene som var så nedbrutte at det bare var et spørsmål om tid. «Langsomt lærte jeg meg å holde hodet over vannet. Jeg lukket øynene og lot de andre drukne», siterer Bente.

Kvinnelig erfaring
Min forestilling om mor er på mange måter en gjenfortelling av Lise Børsums bøker ispedd Bentes egne erfaringer. I krigens første par år måtte det lille barnet ofte opp om natten for å kaste opp av bare skrekk. Da var det barnepiken Emmi hun søkte til, ikke moren. Likevel elsket hun mammaen sin, hjertet «hoppet så deilig» når hun så henne. Bente er også en gjennomgangsfigur i morens bøker, der hun representere alt Lise Børsum savnet ved livet utenfor leiren. I Ravensbrück kjenner hun ofte «barnearmene rundt halsen», og «[d]a kom bebreidelsen at jeg hadde gjort dette mot barna mine. Da spurte jeg meg selv igjen og igjen: Hadde du lov til dette?» 

Denne gjensidige lengselen er noe av det som gjør Lise og Bente Børsums beretninger så interessante, i og med at de problematiserer kvinnens – morens – rolle både i motstandsbevegelsen og i politisk fangenskap. Hva betyr det når en mor ofrer familielivet for å drive illegalt arbeid? Er det mer uetisk enn når en mann gjør det? Hva slags strukturer eksisterer i en konsentrasjonsleir fylt opp av lengtende mødre? Det å være kvinne var en alvorlig risiko samtidig som det åpnet opp visse mulighetsrom i motstanden; når tyskerne kom på døren midt på natten, fikk Lise brent adresseboken i sentralfyren under påskudd av at det måtte varmes vann til sønnen Hermans morgenbad. 

Kvinnelig erfaring spiller også en rolle under den påfølgende torturen på Victoria Terrasse. «De gjør altså slikt med kvinner også», lar Bente moren tenke, før hun biter tennene sammen: «Har jeg født barn, så skal jeg vel klare dette også.» Når det er over kikker hun ned på den maltrakterte leggen der benskruen har fått gjøre sitt: «Silkestrømpen raknet ikke – så merkelig». Da det blir klart at hun skal flyttes til Grini kommer hun med et utfall mot torturisten Fehmer, som i Min forestilling om mor er gjengitt nærmest ordrett: «Jeg sa ham at hvis barna mine et øyeblikk hadde følt den samme redsel som jeg hadde følt for ham og de andre, hadde jeg også vært en forbryter.» Senere, i Ravensbrück, der barna i leiren leker seleksjon bak vaskeriet, tenker hun på hvor dumme torturistene hennes var: «Hadde de tatt barna mine og så mye som kilt dem under fotsålene, hadde jeg sprukket på stedet.»

Blåser liv i morens historie
Lise Børsums bok er skrevet i en nøktern og svært tilbakeholden stil. Her er det fortellingen som står i fokus, ikke de store emosjonene. Boken er et vitnesbyrd, ikke en heltefortelling. Med finstemt innlevelse fargelegger Bente Børsum sin mors grimme opplevelser; hun er fantastisk når hun imiterer unge Lise som i flere år ikke gjorde annet enn å sitte på stas («vi er begge samlere – jeg peker og han kjøper»). Senere gestalter hun tyske soldater under avhørenet av moren. Hun spiller ut torturen – «behandlingen» – og viser hvordan fangene måtte vaske seg i Ravensbrück, med ett ben i treskoen og ett i den iskalde servanten, vel vitende om at slurv med hygienen var raskeste vei til gasskammeret. Bente gir også stemme til de ulike fangene, til vestlendingen Abelone som synger ode til sildetønnene de mottar fra Røde Kors, de franske fangene som holdt øyenbrynene perfekt nappet med pinsetter smuglet inn i vagina, og tsjekkiske Anni, som var blant de få som ville røre ved Schmuchstückene.

Senere imiterer hun også moren som kjederøykende forsøker å skrive av seg sine opplevelser etter krigen. Hun var sterkt preget av årene i fangenskap, og kunne ikke uten videre gå tilbake til å være legefrue på stas. Først flyttet hun opp i villaens tredje etasje, der hun begynte å skrive på det som til slutt ble Fange i Ravensbrück. Men det var ikke nok, og til slutt flyttet hun fra mann og barn – «mor var nok en gang borte».

Barneangst
Bente Børsum forteller at hun senere har reist til Ravensbrück, og forsøkt å forestille seg hvordan det må ha vært der under krigen. Men forestilte moren seg noen gang hvordan det var for datteren? Etter krigen engasjerte Lise Børsum seg mot konsentrasjonsleirstrukturen, hun skrev artikler og leserinnlegg, og reiste rundt og holdt foredrag om barneavstraffelse. Når den torturerte frykter sin overgriper, argumenterte hun, så er det i sannhet bare den gamle barneangsten som igjen kommer til overflaten – et ekko av det hun en gang hadde fortalt Herr Fehmer på Victoria Terrasse.

Måten Børsum spiller ut barnets totale hengivenhet er blant forestillingens sterkeste elementer, hele tiden nydelig akkompagnert av fiolinist Susanne Schwarz; da moren kom tilbake etter to år i fangenskap kunne ikke Bente se seg mett på henne – «hun var det peneste jeg visste». Hun følte ikke at hun kunne bebreide moren for å ha forlatt dem, hun som gjorde så mye godt for andre og selv hadde hatt det så vondt. Likevel er det en spenning mellom mor og datter som forestillingen bare så vidt rører ved – vi aner konturene av en konfrontasjon der barnets lengsel og smerte settes opp mot morens humanitære arbeid og status som motstandskvinne. For datteren visste også ett og annet om barneangst – om hvordan det føltes å springe på do om natten for å kaste opp i krigens første år. Tenkte moren noen gang på det? 

Skjør balansegang
Det gjorde hun – det kommer tydelig frem i Fange i Ravensbrück. I bokens epilog skriver Børsum om en episode fra Bentes sengekant. Idet moren bøyer seg ned for å si god natt, sier barnet: «Mor, hvis det noen gang blir krig igjen, og du er nødt til å hjelpe sånne mennesker altså, så må du bare gjøre det.» Denne setningen finner vi gjengitt ord for ord i Min forestilling om mor, mens resten av epilogen henger som en skygge over forestillingen: «Det var barna jeg hadde ofret på dette, det var barna som hadde vært rammet mest, og de hadde tatt støyten. Det var alvor å ha foreldre i Tyskland.» 

Bente Børsums forestilling er ikke noe endelig oppgjør med en fraværende mor, men heller en utforskning, et forsøk på å forstå, og samtidig en legemliggjørelse av morens traumatiske erfaringer. Hun utfordrer moren på valgene hennes samtidig som hun berømmer henne for dem, og det er nok denne skjøre balansegangen som gjør at forestillingen står seg så godt selv femten år etter den opprinnelige premieren. 

Anmeldelsen ble først publisert i Norsk Shakespearetidsskrift

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s