De siste årene har bøker med «Auschwitz» i tittelen tatt opp stadig mer plass i britiske bokhandlers bestselgerhyller. Bøkene tangerer underholdningslitteraturen, og gitt de likelydende titlene og fangedraktstripede forsidene skulle man kanskje tro at The Tattooist of Auschwitz, The Dressmakers of Auschwitz, The Librarian of Auschwitz, The Twins of Auschwitz, The Sisters of Auschwitz, The Boy Who Drew Auschwitz og The Man Who Broke into Auschwitz (alle sammen utgitt mellom 2011 og 2021) var skrevet av samme person, men den gang ei.

Den britiske journalisten Jack Fairweather var derimot klok nok til kun å nevne Auschwitz i undertittelen til sin prisvinnende bok fra 2019: Den frivillige: Motstandshelten som infiltrerte Auschwitz. Boken, som nå utgis på Forlaget Press i en oversettelse av Eve-Marie Lund, er i en helt annen klasse enn de over nevnte titlene, og ble kåret til årets sakprosabok og årets beste utgivelse under Costa Book Awards.

Splid i undergrunnen
Fairweather, som tidligere har dekket krigene i Irak og Afghanistan, forteller her den lite kjente historien om den polske motstandsmannen Witold Pilecki som frivillig lot seg fengsle i Auschwitz. Der forfattet han muntlige rapporter som ble smuglet ut av leiren via snirklete ruter og omveier, før de til slutt endte opp på viktige skrivebord i London.

Godseieren og offiseren Pilecki ble involvert i den polske motstandsbevegelsen under Tysklands invasjon høsten 1939. Det ble raskt klart for undergrunnsorganisasjonen at det kunne bli nyttig å ramme den mystiske leiren ved Oświęcim som så ut til å ha en viktig funksjon i det tredje riket. Etter intern splid i undergrunnsmiljøet, som bestod av alt fra antisemittiske nasjonalister til jødevennlige Sherlock Holmes-fans, ble det bestemt at Pilecki skulle infiltrere Auschwitz og organisere en motstandsbevegelse innenifra.

Pilecki ble internert i september 1940 som politisk fange med rød trekant på uniformen. På det tidspunktet var konsentrasjonsleiren under utvikling; fangemassen bestod først og fremst av polakker, i tillegg til jøder og noen få prester. Behandlingen av fangene var brutal og morderisk, men Auschwitz var ennå ikke blitt det drapsmaskineriet det skulle ende opp som.

Byråkrati og storpolitikk
Leiren ble utvidet etter Tysklands invasjon av Sovjetunionen sommeren 1941, og det samme ble T4 – eutanasiprogrammet Hitler var blitt tvunget til å innstille da han forstod at systematiske drap på funksjonshemmede og psykisk syke tok seg dårlig ut internasjonalt. I Auschwitz fikk straffekompaniets brakke vinduene muret igjen, og bygget gjorde etter hvert nytten som gasskammer; billast etter billast med sovjetiske fanger ble sendt direkte inn i den vindusløse brakken.

Pilecki så det som sin oppgave å varsle de allierte om nazistenes grusomheter, og i sin første rapport ba ham dem eksplisitt om å bombe Auschwitz. Fairweather skildrer her hvordan Pileckis detaljerte vitnesbyrd drukner i byråkrati og storpolitikk når rapportene ankommer London. Det er vondt å lese om motstandsmennenes klokketro på at bare de allierte ble klar over de faktiske forholdene, så ville de komme dem til unnsetning. Når Pilecki forstod at dette var nytteløst, greide han, som en av få, å rømme fra konsentrasjonsleiren i 1943.

Krigskorrespondenten Fairweather skriver i forordet at han ønsket å finne ut hva Pilecki kunne «lære meg om mine egne problemer med å finne tilhørighet noe sted.» Han legger dermed opp til at vi skal forstå hva det var som drev den tidligere godseieren inn i motstandsbevegelsen og videre inn i Auschwitz, men vi får i grunnen aldri noen virkelig psykologisk innsikt i denne tilbakeholdne mannens heltemot, ei heller hans beveggrunner.

Boken er ment å være et portrett av den polske motstandsmannen, men til tross for at Fairweather har gjort et imponerende kildearbeid i kretsen rundt Pilecki, er Den frivillige mest av alt et uhyggelig detaljert portrett av Auschwitz’ groteske utvikling fra oppsamlingsplass til dødsfabrikk. Det er en historie om stort personlig heltemot, men som selvoppofrende frontfigur havner Pilecki i skyggen av leirens grusomme mikrokosmos.

Underkjente privilegier
I jødiske tidsvitneskildringer befinner de politiske fangene seg ofte i utkanten av narrativet. De var vant med å organisere seg, fikk pakker og brev utenfra, og var ikke nederst på rangstigen slik som jødene. Selv om det var tilfeldigheter som gjorde at det ikke var Pilecki som ble henrettet med nakkeskudd eller slått i fillebiter av en sadistisk kapo, var han som politisk fange med grunnleggende tyskkunnskaper i en privilegert posisjon hele fangenskapet igjennom. Som tidsvitnet Primo Levi skriver i De druknede og de bergede, her i Birgit Owe Svihus’ oversettelse:«de ‘privilegerte’ vitnene [hadde] en klart bedre observasjonspost (…) men den var også mer eller mindre forvrengt på grunn av selve privilegiet.»

Når vinteren satte inn nevner Fairweather det at Pilecki mottok varme underklær utenfra – noe som mest sannsynlig utgjorde forskjellen på liv og død – i en kort bisetning. Premissene for Pileckis overlevelse kunne godt ha blitt drøftet nærmere, da disse også er premissene for hans evne til motstand. Nazistenes konsentrasjonsleirer var konstruert med det formål å bryte ned fangene sjelelig så vel som kroppslig: «Den kontinuerlige volden i leiren brøt ned båndene mellom fangene, og tvang dem til å vende seg innover for å overleve.» Blant de jødiske fangene var det nær sagt umulig å samle tankene om noe større enn neste måltid, minst av alt et opprør eller et rømningsforsøk. Pilecki hadde derimot anledning til å jobbe systematisk for å heve moralen blant sine polske medfanger, som var fullstendig adskilt fra de jødiske.

Latent antisemittisme
Da Winston Churchill beskrev nazistenes framferd i Europa i en radiotale 25. august 1941, erklærte han at «[v]i står ovenfor en navnløs forbrytelse.» Han nevnte ikke jødene spesifikt, men hyllet i stedet «de russiske patriotene som forsvarte sitt fedreland». Britene ønsket ikke å løfte frem jødenes skjebne av frykt for å «vekke antisemittisme på hjemmebane»; i London fantes de som klaget over at bomberommene ikke var gode nok og at «privilegerte grupper, som jødene, hadde det bedre enn dem.»

Pilecki fokuserte heller ikke på jødene i sine rapporter («jeg mener det er viktig å legge merke til at det fantes grenser for hvor langt Witolds empati strakte seg», skriver Fairweather i bokens etterord), men han slo i stedet fast at de nylig konstruerte gasskamrene var skjebnen som ventet nye fanger.

Jødene var i mindretall under nesten hele Pileckis tid i leiren, og rapportene hans kan gi inntrykk av at han forsøkte å avverge et folkemord han ennå ikke visste var i ferd med å skje. Holocaust ligger som en skygge over hvert kapittel av Fairweathers bok; det er en smertelig ironi i at jødene ble nedprioritert av allierte politikere så vel som leirens egne frihetsforkjempere når Auschwitz senere kom til å bli ensbetydende med det industrielle massemordet på Europas jøder, men sannheten er vel at denne systematiske nedprioriteringen var det som gjorde folkemordet mulig.

Med språket som speil
Fairweather skriver effektivt, med innslag av mer malende bilder (et tyfusutslett blir her beskrevet som «små juveler under huden».) Boken inneholder flere forklarende fotografier og kart, og der bildematerialet fra leiren ikke strekker til gjør de hjemsøkende illustrasjonene til maleren Jan Komski nytten.

Forfatteren har fått hjelp av intet mindre enn fire researchere og oversettere for å yte de polske kildene rettferdighet. Eve-Marie Lund har gjort en fin jobb med den norske oversettelsen. Et par av Fairweathers virkelig gode fraser går riktignok tapt på norsk, som når setningen «It was subzero, and a full moon lit the wind-scourged no-man’s-land» blir til «Det var kuldegrader, og fullmånen lyste over ingenmannsland.» Andre ganger klarer Lund å gjenskape den særegne tonen som vitner om en tekst satt sammen av ulike språk og uttrykksmåter, og som speiler selve konsentrasjonsleiren i sin kompleksitet og skakke rytme.

Anmeldelsen ble først publisert i Prosa

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s