Den nazistiske okkupasjonsmakten så på Kong Haakons høye stjerne hos det norske folk som en alvorlig trussel. Ingen figur fremsto mer samlende i det okkuperte Norge, ingen hadde større innflytelse. I tillegg hadde kongen sterke bindinger til det tredje rikets hovedfiende Storbritannia, og det passet okkupantene dårlig at Norges elskede monark satt på Buckingham Palace og talte til et lydhørt norsk publikum over London Radios løgnaktige kortbølger.

Ganske raskt begynte den nazifiserte pressen å omtale «ekskong Haakon» i nedsettende ordelag. Det ble forbudt å flagge på kongens fødselsdag og distribuere bilder av kongehuset. Etter den allierte senkningen av to hurtigruteskip i september 1941 ble det trykket propagandaplakater der en bombe påmalt det kongelige monogrammet H7 dalte ned fra en blodrød himmel og rammet sivile skip. Plakaten bar kongens valgspråk «Alt for Norge».

Mann eller myte?
Heltekongen Haakon: Symbol i krig og fred skriver historiker Carl Emil Vogt at disse rabiate angrepene på Kong Haakon kun hadde én effekt – «å styrke stillingen hans i befolkningen». Det var krigen som sementerte den danske importmonarkens posisjon som norsk folkekonge. Hans tydelige avstandtagen fra de tyske okkupantene gjorde monogrammet H7 til et symbol på nasjonal motstand. Barn underholdt seg ved å kritte det inn på asfalt og svaberg for å terge okkupantene. Det ble «strikket som vottemønster, skåret ut som potetstempel og tisset i snøen.»

Heltekongen Haakon ser Vogt på kong Haakons symbolske rolle fra mellomkrigstiden og helt opp til debatten rundt NRK-serien Atlantic Crossing i fjor. Boken åpner en regntung kveld i Slottsparken i 2016 med utendørspremieren på Erik Poppes film Kongens nei. «Slottet hadde lagt arrangementet ut på sin Facebook-konto», skriver Vogt, «og nærmere 20 000 hadde trykket for at de skulle delta». Videre hevder han at fortellingen om kongens nei «fyller en viktig funksjon i det å legitimere at Norge skal være et monarki». Som surmaget republikaner kan man jo bli nervøs av mindre. Skal Kong Haakons krigsbedrifter brukes til å legitimere monarkiets rolle i dag?

Heldigvis blir det raskt klart at Heltekongen Haakon ikke er noen hagiografi. Det er kongens symbolverdi Vogt ønsker å se nærmere på, ikke hans påståtte heltemot eller politiske innflytelse. I et litt tungrodd førstekapittel viser han hvordan kongsgjerningen har vært omkranset av myter helt fra førkristen tid: Det er ikke så viktig hvem monarken faktisk er eller hva hen gjør, så lenge myten står sterkt. Så også med Kong Haakon VII.

Ideologisk makt
Vogt argumenterer for at noe av det som gjorde kongen så folkekjær – hans krav om folkeavstemning før innsettelsen i 1905, hans aksept for arbeiderbevegelsen, hans tydelige nei til tyskerne – like gjerne kan ha sprunget ut av hans konstitusjonelle rolle som av personlig handlekraft eller ideologi. Den kjente uttalelsen om at han også var «kommunistenes konge» er aldri blitt ordentlig kildebelagt, og slik Vogt fremstiller det ble danske prins Carl sendt til Norge i 1905 omtrent uten selv å bli konsultert.

Beslutningen om å si nei til tyskerne 10. april ble tatt i samråd med regjeringen, dog etter at kongen brukte sitt «eneste virkelig maktmiddel», nemlig trusselen om abdikasjon. Regjeringen hadde avvist den tyske sendemannen Curt Bräuer allerede 9. april, og for kongen å gjøre noe annet ville ifølge Vogt vært «et brudd med regjeringen og konstitusjonen.»

Likevel er det kongens nei som er blitt stående, og som la grunnlaget for motstandskampen i Norge. Her kan man argumentere for at kongens særstilling som frihetssymbol ga ham, om ikke politisk gjennomslag, så en type ideologisk makt som statsminister Johan Nygaardsvold bare kunne drømme om.

Fascinerende lappeteppe
Det er naturlig å sammenligne Vogt med kongebiografene Tor Bomann-Larsen og Tore Rem. Særlig Bomann-Larsens mastodontbiografi om Haakon og Maud spøker mellom boksidene og blir utførlig diskutert i et eget underkapittel. Men selv om Vogt et par ganger prøver seg på noe som kan ligne ironisering à la kongebiografene («det er umulig å si om disse tankene var plantet i prinsens hode av andre, eller om de hadde oppstått der inne aller først»), er Heltekongen Haakon en arkivstudie uten litterære ambisjoner. En hang til oppsummering, frempek og unødvendige gjentagelser er med på å gjøre boken mindre fortellende enn den kanskje kunne vært. Det er som om forfatteren ikke helt stoler på at leseren henger med.

Men det gjør man, for kildematerialet Vogt benytter seg av er fascinerende. I de tre mellomkapitlene «Ord om kongen» lar han rett og slett primærkildene tale for seg. Her har forfatteren gravd dypt i arkivene og funnet alt fra beslaglagte papirlapper undertegnet «Haakon VIIs hird» til Joseph Goebbels’ dagbokinnlegg. Vi får utdrag fra illegale dikt, Quislings taler og kongens egne pressemeldinger. Dette er et godt grep, for lappeteppet gir leseren et verdifullt innblikk i hvordan bildet av kongen utviklet seg gjennom krigsårene og helt frem til i dag.

Senere, når etablerte fortellinger om andre verdenskrig har vært oppe til revurdering, har Kong Haakon aldri selv havnet i kryssilden. Hans konstitusjonelle rolle gjorde at han var – og er – unntatt mye kritikk. Folkekongen kunne derfor fremstå mer plettfri enn noen folkevalgt politiker, selv om Heltekongen Haakon viser at samspillet mellom konge og regjering var mer finstemt enn det den eneveldige kongemyten gir rom for.

Anmeldelsen ble først publisert i Morgenbladet

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s